Tidligere har jeg referert til å jobbe for endring i Norges lover, og sagt at jeg skal legge ut mer informasjon. Jeg har ikke hatt tid til å skrive noe spesifikt om dette her på nettsiden, men tenkte å legge ved den samme eposten jeg sendte til CEO av Legelisten for ett år siden:
"Hei Lars Haakon
Disclaimer – har ikke sovet på en uke for jeg har vært så engasjert, så håper jeg forklarer meg tydelig nok.
Jeg kontaktet deg angående vårt felles problem, med et lovverk som verdsetter omdømme over ytringsfrihet og informasjonsplikt. Hvilken verdi har et godt rykte, når man hverken har informasjon, tankefrihet eller ytringsfrihet? Hvem er vi, om vi kun er de rollene som har blitt trukket ned over hodene våre? Selv i den sterke vinden av muligheter, er folk mest opptatt av sitt rufsete hår.
Norge er et fredelig land. Lovene og freden vi har nå, er et produkt av tidligere kamper vi som nasjon har kjempet og vunnet. Men hva med individet? Hvor er seieren til individet, hvor er freden til individet? Hva er vitsen med luksus og komfort, når det ikke er noe man har oppnådd selv, gjennom en livslang konflikt? Hva er vitsen med udødelighet og evig liv, når man aldri har eierskap over det livet man lever?
Jeg skummet igjennom deler av lovverket som burde ha gitt Legelisten større friheter:
I mange tilfeller følges ikke helsepersonelloven § 10 første ledd, og personen som er ansvarlig for at pasient har tilgang på informasjon, fullbyrder ikke sin plikt. Hvem skal da gi informasjonen til pasienten?
Kravet om informert samtykke i § 4-1, og kravet til forsvarlig behandling i helsepersonelloven § 4, blir, i de fleste tilfeller av medisinsk behandling, totalt oversett. Folk som argumenterer for at pasienter aldri vet nok, til å være med på avgjørelser om egen helse, er ikke klar over at pasient har KRAV på nok informasjon til å kunne ha medvirkning til hvilken behandlingsmetode som foretas.
Leger skal gjøre mennesker friske og kapable. Med direkte kommunikasjon til pasient, burde de fremme karakterstyrke, uavhengighet og selvforsyning. Leger er ikke diplomater, ei heller filosofer, og det er ingen grunn til at man skal tilsløre og mystifisere deres arbeidsmetoder.
Legeindustrien i Norge misbruker sin makt, samtidig som de stikker fra sitt lederansvar. Legenes rykte er beskyttet til den grad at leger ikke har noe å bekymre seg over, når de avviker fra viktige regler, som omhandler liv og død. Har disse forskriftene blitt opphevet? Nei. Hvorfor samsvarer så ikke pasienters opplevelse med de rettighetene de faktisk har?
Pasienten ser i bakken, ansiktet begravet i mørke kapper av elendighet. Han gjør ingen anstrengelser for å flytte blikket oppover. Hvem er han til å kverulere? Han vil helt sikkert gå til grunne hvis han ikke får hjelp. Med sine spedalske bjeller, og underdanighet, håper han på å kunne tiltrekke seg en hjelpende hånd, fra en lege med nypolert ego.
Vi er så heldige at vi lever i et demokrati, der vi ikke har lov til å tenke. Avgjørelser, er det ingen som klarer å ta. Vi endrer stadig mening, og veksler frem og tilbake mellom alternativer i en endeløs syklus av ubesluttsomhet. Stadig havner vi tilbake i offerrollen, fordi offerrollen er den største valutaen i vårt samfunn. Inni oss alle, er det en avgjørelse et sted som bare ikke får det rene, klare svaret den fortjener.
Det finnes ingen norske flyktninger i andre land, istedenfor gjemmer nordmenn seg i eget land, vi flykter fra nåtiden. Den fjerne kysten av en annen tilværelse er fargeløs og livløs, med en surrealistisk, drømmeaktig kvalitet. Det finnes vel ikke noe bedre land enn dette? Vi trenger ingen sverd for å beskytte oss selv, vi har allerede stukket dem ned i jorda, så sverdene danner et fengsel rundt oss. Når fakta rundt vår situasjon endres, er vi for trege til å internalisere disse endringene.
I det landet med verdens mest passive befolkning, har Legelisten en unik funksjon, og burde i min mening fungert som en håndhevelse av pasienters rett på informasjon, da legene selv har valgt å ikke følge lovverket, og rettsvesenet ikke tar tak i disse overskridelsene, slik det har lovet oss å gjøre.
Slik som jeg også beskrev i tidligere meldinger til deg Lars Haakon, er det prinsipielt umulig, for meg som forfatter og filosof, å publisere en samfunnskritisk bok, og å samtidig følge det samme lovverket som jeg ønsker å stille spørsmål ved.
I år vant Norge en pris for pressefrihet i journalistikk. Dessverre var det mange politikere som begynte å påstå i sosiale medier at Norge hadde vunnet prisen for ytringsfrihet. I virkeligheten er Norge ett av de landene med den aller strengeste sensuren av bøker (!). Lovverket rundt karakterdrap i skjønnlitteratur, gjør det vanskelig å skrive en sci-fi bok om demonske bamser, uten at en random dude fra barneskolen til forfatteren, skal bli personlig krenket og saksøke både forfatter og forlag.
Det er to påfallende logiske brister i dette lovverket rundt karakterdrap. Nylig på Nasjonalgalleriet hadde en kunstner bilder av kongefamilien i krenkende og anklagende settinger. Dersom symbolikken og handlingsforløpet i disse bildene hadde blitt skildret i form av ord i en bok, hadde denne boken ALDRI blitt publisert. Hvor er logikken i at hele vesten identifiserte seg ekstremt med Je Suis Charlie, og at befolkningen tar ytringsfrihet i visuell kunst totalt for gitt – når vi bor i ett av de landene der skjønnlitteratur er aller mest sensurert?
Logisk brist nummer to: Det er ikke kun forfatteren selv som blir saksøkt og straffet for å ha skrevet en god historie, men også forlaget. Som kunstnere og visjonærer; ville nok mange forfattere vært villige til å ta små sjanser, i det minste for å sikre at budskapet av boken kom frem – men et forlag ville ALDRI vært villig til å ta EN ENESTE SJANSE. Sitt og tenk litt på det, og på de enorme konsekvensene dette medfører (!)
Hvorfor har vi et lovverk som straffer forlagene? Det er faktisk noe av det sykeste jeg har vært borti når det gjelder sensur. Dersom retten finner at «karakterdrap har funnet sted» blir også BØKENE TRUKKET FRA HYLLENE, det blir en vill jakt etter å hente hver eneste bok og fjerne informasjonen fra offentligheten. Denne syke desperasjonen rundt å kontrollere informasjon, minner meg om Nazi-Tyskland (!).
Som filosof, fungerer jeg som en reaksjon på omverdenen, og representerer alle de underrepresenterte perspektivene, de som er politisk ukorrekte, og som i Norge ofte er ulovlige.
Alle mine verk er publisert internasjonalt, istedenfor gjennom norske forlag. Kulturrådet, under lovverket, støtter aldri tekster skrevet på engelsk, av norske forfattere. Jeg har kontaktet Kulturrådet angående dette, da min litteratur trenger et rikere språk en norsk, for å formidles. Kulturrådet svarte meg med en frekk epost om at jeg ikke forstod norsk. Deres representant viste dermed at hun faktisk ikke ante hvor mange ord og uttrykk som direkte mangler i vårt meget unge språk, og generelt sett kunne hun lite om landets kulturelle oppbygging.
Denne delen av lovverket fører til et ytterligere lag av sensur av norske bøker, i den form at det kun er bøker med ENKELT språk av norske forfattere som blir publisert i Norge. Nordmenn er da så heldige at de sitter igjen med å lese ENKLE OG SENSURERTE bøker.
Jeg har blitt møtt med motstand, hver gang jeg har forsøkt å gi Kulturrådets ansatte den informasjonen de trenger for å kunne utføre eget arbeid, på lik linje som da jeg har forsøkt å lære politiske representanter forskjellen mellom ytringsfrihet og pressefrihet. Det handler ikke kun om motstand, men en del skriking om at jeg er DUM!!! IKKE KAN NOEN TING!!! DRITER MEG UT!!! og liknende. Denne type adferd, viser at disse personene, som har så stor påvirkningskraft i Norges samfunn, egentlig lever med imposter-syndrom og har en meget skjør oppfattelse av seg selv. Hvordan kan folk i verdens tryggeste land, være de mest paranoide og engstelige? Jeg peker igjen på vårt lovverk som kun opphøyer omdømme.
Dersom Norges lover hadde begynt å verdsette informasjon, tankefrihet og ytringsfrihet hadde realiteten blitt denne: Om en person hadde blitt offentlig latterliggjort, ville han sikkert følt seg forrådt, men han hadde i det minste, lik alle andre, hatt tilgang på usensurerte bøker og informasjon, som ville gitt han et eget perspektiv på hendelsene, en styrke i å vite sin egenverdi og muligheten til å stå opp for seg selv på en artikulert måte, istedenfor å skrike DU ER DUM!!!!.
Folk mener også at jeg er arrogant og teatralsk. Som en metaforisk jordmor, ønsker jeg å lede befolkningen gjennom ørkenen, til dit en foss faller ned i et naturlig basseng, i en perfekt oase. Med andre ord, jeg ønsker noe så sinnssykt som å bringe sunn fornuft tilbake til folket.
Det jeg ønsker fra deg, er at du skal være med på å lage publisitet rundt denne livsviktige tematikken. Ta selv et bevisst valg angående om du ønsker garantien om et plettfritt yrke, eller retten til å tenke og ytre deg, - og ha denne dialogen med folk rundt deg.
Dine forfedre har kjempet seg gjennom to kriger, gjennom kalde vintre på sjøen, for at du skulle sitte her i dag. Dette er DIN verden nå. Gjør gjerne en nøye vurdering av alternativer, strategier og potensielle fallgruver, ved å stå opp for denne saken. Selv noen få minutter med innsikt - og framsyn - kan tjene deg godt. Kraften av intellekt, engasjement og fryktløshet, vil aldri forhindre kommende utfordringer.
Vi er godt spredt, over et komplekst landskap - med by, frodige grøntområder, fjell og fjorder. Offerrollens agenda dekker likevel hele landet, og all vår dømmekraft. Ja, vi sitter alle i den svarte natt. Men, slik jeg ikke har sovet på en uke, og fortsatt famler meg igjennom mørket for å skrive dette til deg, - behøver man aldri vente med å ta det første steget, selv om omstendighetene ikke er helt ideelle.
Sannheten vil sette deg fri,
Oda Punkt"
Det burde nevnes, at jeg aldri fikk svar, selv om det var han som etterspurte mine tanker angående saken. Når man jobber for å utgjøre en forskjell i verden, blir man enten møtt med frykt, aggresjon og sjalusi, - eller med feighet og taushet.
Mitt engasjement er alltid for mye for folk, og jeg blir fortalt at dersom jeg ønsker å nå inn til noen må jeg bry meg mindre.